Hva gjør meg egentlig lykkelig?

Ærlig talt, jeg vet ikke alltid. Det høres så enkelt ut når folk spør, men når jeg sitter her og prøver å svare, blir det plutselig vanskelig. Lykke er ikke bare å være glad hele tiden, eller at alt er perfekt. Det er mer den følelsen av å ha det greitt med seg selv, liksom.
At det er ok å bare være.For meg kommer det sjelden når livet er «på topp».

Ofte er det på helt vanlige dager, når det ikke skjer noe spesielt. Når jeg klarer å slippe den stemmen i hodet som sier at jeg burde gjøre mer, eller være annerledes. Når jeg bare kan sitte der, kanskje med en kopp kaffe, og faktisk være til stede uten å planlegge neste ting.Vi jager jo hele tiden etter det neste. «Når jeg får den jobben», «når jeg får orden på det», «når livet blir som jeg har sett for meg». Og så kommer det, og etterpå er det bare noe nytt som dukker opp. Jeg merker det på meg selv også. Derfor tror jeg mer og mer at det handler mindre om hva jeg har, og mer om hvordan det føles inni meg.Det er ikke alltid lett å kjenne etter, da. Noen dager er jeg så opptatt av alt jeg «burde» at jeg glemmer å spørre: Har jeg det egentlig godt med meg selv akkurat nå? Kanskje er det det som føles mest som lykke for meg – å kunne være alene med tankene mine uten å føle at jeg må prestere. Å være fornøyd nok med den jeg er, selv om det er ting jeg fortsatt ønsker å endre. Øyeblikk der jeg ikke trenger å bevise noe for noen.Jeg forventer ikke å føle det hele tiden. Livet har drittdager også, og det er greit. Kanskje blir de gode stundene faktisk litt sterkere fordi jeg vet hvordan det er når det ikke er sånn.Så nei, det er ikke de store greiene. Det er de små øyeblikkene der jeg bare kjenner at jeg har det ok med meg selv.