kjenner vi igjen kjærlighet?

Kjærlighet er et stort ord. Kanskje et av de største ordene vi har. Likevel viser den seg ofte i det små.

Den viser seg ikke alltid som store erklæringer, sterke følelser eller vakre ord. Noen ganger kommer kjærligheten mer stille. Som en hånd på skulderen. Et blikk som blir værende litt lenger. En melding som sier: «Jeg tenker på deg.» Eller et menneske som ikke trekker seg unna når livet blir vanskelig.

Vi kan kjenne igjen kjærlighet i måten vi blir møtt på. Ikke bare når vi er sterke, tydelige og har overskudd, men også når vi er slitne, redde, sårbare eller ikke helt kjenner oss selv igjen. Kanskje er det nettopp da kjærligheten blir tydeligst. Når vi ikke lenger klarer å prestere, forklare eller holde fasaden oppe, men likevel blir møtt med varme.

Kjærlighet til andre handler ikke bare om å like det som er lett å elske. Det handler også om å tåle det menneskelige. Å se bak reaksjonene, bak frykten, bak forsvaret. Å forstå at et menneske kan være både sterkt og sårbart på samme tid. Både modig og redd. Både helt og underveis.

Men kjærlighet handler ikke bare om det vi gir andre. Den handler også om hvordan vi møter oss selv.

For mange er det lettere å vise omsorg for andre enn å gi den samme omsorgen til seg selv. Vi kan være varme, tålmodige og forståelsesfulle overfor mennesker vi er glad i, samtidig som vi møter oss selv med krav, kritikk og harde indre ord.

Kanskje kjenner vi igjen kjærlighet til oss selv når tonen inni oss begynner å endre seg. Når vi ikke lenger sier: «Skjerp deg.» Men heller: «Dette er vanskelig, og jeg skal være her med deg.» Når vi slutter å forlate oss selv i de øyeblikkene vi trenger oss selv mest.

En måte å trene på egenkjærlighet kan være å se for seg seg selv som barn. Kanskje ser du deg selv som femåring. Han eller hun kommer gående mot deg, eller sitter allerede på fanget ditt. Kanskje ser barnet opp på deg og spør stille:

«Er jeg bra nok?»

Det spørsmålet kan treffe dypt. For det er kanskje ikke bare et barn som spør. Det er en del av deg som lenge har båret på behovet for å bli sett, valgt, trygghetssikret og elsket uten å måtte prestere.

Da kan du øve deg på å svare barnet slik du ville svart et virkelig barn du elsket:

«Ja, du er mer enn bra nok.»
«Du trenger ikke bevise noe for meg.»
«Jeg ser deg.»
«Jeg blir her hos deg.»
«Du er ikke alene lenger.»

Legg merke til hvordan det kjennes i kroppen når du sier dette. Ikke bare som ord, men som en handling. Som om den voksne delen av deg endelig vender seg mot den lille delen av deg med varme, trygghet og beskyttelse.

For noen kjennes det først sårt. Kanskje kommer det tårer, en klump i halsen, varme i brystet eller en tung følelse i magen. Det kan være sorgen over alt barnet trengte, men ikke alltid fikk. Sorgen over hvor lenge man har forsøkt å være sterk, flink eller uunnværlig for å kjenne seg verdt noe.

Men under sorgen kan det komme noe annet.

En mykhet.
En varme.
En roligere pust.
En følelse av å lande litt mer i seg selv.

Kanskje er egenkjærlighet nettopp dette: Å vende seg mot det mest sårbare i seg selv uten forakt. Å møte det indre barnet, ikke med krav, men med nærvær.

Kjærlighet kan gjenkjennes i trygghet. I friheten til å være sann. I rommet der vi ikke trenger å være flinke, sterke eller perfekte for å være verdt noe.

Og kanskje blir kjærligheten tydeligst når livet blir alvorlig. Når det overflødige faller bort. Når vi merker hvem som blir værende, hva som faktisk betyr noe, og hvor dypt et enkelt nærvær kan berøre oss.

Da kan kjærligheten vise seg som noe mer enn en følelse.

Den blir en kraft.
En ro.
Et hjem.

Hos et annet menneske.
Og kanskje, etter hvert, også i oss selv.

Når vi kan holde rundt den delen av oss som spør:
«Er jeg bra nok?»

Og svare, rolig og sant:

«Ja. Du har alltid vært bra nok.»

Og svare, rolig og sant: