Når «flink» blir viktigere enn «hvordan har jeg det?»

Vi lærer tidlig å være flinke.

Flinke til å gjøre det vi skal. Flinke på skolen. Flinke på jobb. Flinke til å stille opp for andre, holde avtaler og ha kontroll. Det blir nesten en del av språket vårt. «Så flink du er.» «Du er så sterk.» «Du fikser jo alltid alt.»

Og selvfølgelig er det fint å få til ting. Det er godt å kjenne på mestring, ansvar og stolthet.

Men hva skjer når det å være flink blir viktigere enn å ha det bra?

Kanskje begynner det ganske uskyldig. Du sier ja selv om du egentlig har lyst til å si nei. Du gjør litt til, selv om du allerede er sliten. Du stiller opp fordi noen trenger deg. Du fortsetter fordi det føles vanskeligere å skuffe andre enn å overkjøre deg selv.

Etter hvert kan «jeg burde» begynne å overdøve «jeg trenger».

Jeg burde klare dette.
Jeg burde ikke være så sliten.
Jeg burde være takknemlig.
Jeg burde få mer til.
Jeg burde stille opp.

Og plutselig har du blitt veldig flink til å fungere, uten nødvendigvis å være særlig flink til å kjenne etter.

Det er lett å overse hvor mye energi det kan kreve å hele tiden være den som har kontroll. Den som ikke lager problemer. Den som ordner opp. Den som biter tennene sammen når det egentlig gjør vondt.

For det er ikke alltid de som strever mest, som ser ut som de gjør det.

Noen ganger ser det ut som punktlighet. Prestasjon. Smil. Engasjement. Ansvar.

Noen ganger ser det bare ut som en person som alltid sier: «Det går fint.»

Men kanskje spørsmålet ikke alltid burde være om det går fint.

Kanskje vi også trenger å spørre: Hvordan har jeg det egentlig?

Ikke hva rekker jeg? Ikke hva forventes av meg? Ikke hvem trenger meg akkurat nå?

Bare: Hvordan har jeg det?

Det kan være et vanskelig spørsmål når man har blitt vant til å finne verdi i det man får til. For hvem er man når man ikke presterer? Når man ikke hjelper? Når man sier nei? Når man trenger en pause uten å ha «fortjent» den først?

Kanskje er det nettopp der noe viktig begynner.

I å forstå at vi ikke trenger å være flinke hele tiden for å være verdifulle.

At det er lov å være sliten før man har gjort seg fortjent til hvile.

At det er lov å si nei uten å ha en lang forklaring.

Og at det noen ganger er mer modent å stoppe opp enn å presse seg videre.

For kanskje handler et godt liv ikke om å bli flinkere til å klare alt.

Kanskje handler det også om å bli flinkere til å høre etter når noe i oss sier:

Nå trenger jeg noe annet.