Når uroen ikke har et navn

Noen ganger våkner vi med en uro som ikke lar seg forklare. Alt ser fint ut på overflaten, men kroppen er rastløs, tankene søker noe å feste seg til. Kanskje handler det ikke om noe som er galt, men om noe i oss som vil bli møtt.

Uroen har sitt eget språk. Flere av mine klienter forteller om ulike måter den snakker på. Ofte gjennom små signaler, en trykkende brystkasse, en klump i magen, en indre rastløshet som ikke lar seg roe.

Når vi prøver å tenke oss ut av den, blir den gjerne sterkere.
For den vil ikke forklares, den vil få plass. Her er og forskjellen mellom en intellektuell forståelse av følelsen og å gå dypere inn på uroens premisser. -Det er her svarene og «skattekisten» din ligger, sier jeg ofte når vi skal finne mere ut av uroens funksjon.  

Mange opplever denne uroen selv når livet ellers er stabilt. Når det ytre endelig er rolig, får det indre rom til å høres. Det er som om kroppen endelig våger å slippe frem det den lenge har båret; minner, spenninger, små frykter vi aldri helt tok oss tid til å kjenne på.

For under uroen ligger det ofte noe langt mykere, en lengsel etter trygghet, etter hvile i eget selskap. Når vi slutter å kjempe imot, begynner vi å høre hva kroppen egentlig prøver å fortelle oss. Kanskje er det behov for pause, kanskje et gammelt minne som vil slippe taket, eller bare en påminnelse om at du har vært “på vakt” for lenge.

Da blir uroen ikke lenger en fiende, men en venn som banker forsiktig på døren og sier:

“Jeg er her for å minne deg om deg selv.”

Når du ønsker å forstå uroen bedre, start med å lytte gjennom kroppen, ikke tankene.
Stillheten du søker finnes ikke i å finne svar, men i å være med det som er.

Sett deg et øyeblikk, kjenn kontakten med stolen eller gulvet.
La pusten bli litt mykere, og kjenn hvor i kroppen du merker mest liv akkurat nå.
Ikke prøv å endre det, bare observer. Noen ganger vil du merke at uroen beveger seg, som små bølger. Andre ganger ligger den stille, som et trykk.

Du kan spørre forsiktig:
-Hva prøver du å fortelle meg?
Ikke for å analysere, men for å vise villighet til å lytte.

Etter hvert vil du oppdage at uroen ofte bærer et budskap, kanskje om grense, behov eller retning.
Den kan si: -Jeg trenger hvile.
Eller: -Jeg vil ikke lenger leve på autopilot, jeg lever ikke etter den jeg er
Når du begynner å høre det språket, endrer relasjonen til uroen seg. Du slutter å være dens offer, og blir dens tolk.

Og noen ganger er det nok, ikke å forstå alt, men å være et trygt sted for det du ikke forstår.

 Refleksjon

Neste gang du kjenner uro uten grunn, legg hånden over brystet og spør stille:
-Hva er det i meg som vil bli sett nå?
Lytt, ikke for å finne svar, men for å gi uroen et navn gjennom din oppmerksomhet.

Hos Mentro jobber vi med å utforske uro som skaper hindringer i livet vårt på en trygg og varsom måte. Med klinisk hypnose, EMDR, SFBT og indre dialog kan du få kontakt med de delene av deg som saboterer – ikke for å kjempe mot dem, men for å forstå hva de trenger, og gi deg selv muligheten til å skape endring uten å være i krig med deg selv.