Når det røyner på, er det lett å tro at motstandskraft handler om å være sterk hele tiden.

Å holde hodet høyt. Tenke positivt. Bite tennene sammen og kjempe videre.

Men kanskje er det ikke helt slik.

Kanskje motstandskraft også handler om å være ærlig nok til å si: Nå er det tungt. Nå er jeg sliten. Nå trenger jeg hjelp.

Noen ganger ser styrke overraskende lite imponerende ut.

Det kan være å stå opp av sengen. Få i seg litt mat. Gå en liten tur. Svare på én melding. Ta imot en klem uten å late som om alt er greit.

Det kan være å gråte.

Det kan være å hvile.

Det kan være å la noen andre bære litt av vekten.

Jeg tror mange av oss har lært at styrke handler om å klare seg selv. At det er de robuste som står støtt alene når stormen kommer.

Men livet lærer oss noen ganger noe annet.

Ingen står alene hele tiden.

Og kanskje er ikke det et nederlag.

Kanskje er det nettopp en del av vår motstandskraft å klare å ta imot kjærlighet, omsorg og støtte når egne krefter er mindre.

Motstandskraft er heller ikke fravær av frykt, sorg eller smerte.

Det er evnen til å finne et lite feste midt i det som gjør vondt.

Noen ganger er dette festet håp.

Andre ganger er det tro.

Et menneske.

En hånd å holde i.

Eller bare beslutningen om å ta én dag av gangen.

Vi liker ofte de store historiene om mennesker som overvant enorme hindringer. De som reiste seg, kjempet og vant.

Men kanskje finnes det også en stillere form for mot.

Den ser vi sjeldnere.

Det stille motet i å bli værende i livet når dagene er tunge. Å møte seg selv med litt mer mildhet. Å akseptere at akkurat nå er jeg ikke den mest effektive, sterke eller ryddige versjonen av meg selv.

Og likevel er jeg verdifull.

Likevel fortjener jeg kjærlighet.

Likevel er jeg meg.

Kanskje er motstandskraft ikke alltid å kjempe hardere.

Noen ganger er det å mykne.

Å lytte til kroppen.

Å senke skuldrene.

Å slutte å kreve at vi skal prestere oss gjennom alt.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg har skjønt alt.

Kanskje skriver jeg det like mye til meg selv som til deg som leser.

For noen ganger skriver vi ikke fordi vi har svaret.

Vi skriver for å finne et lite feste i oss selv.

Og kanskje er det akkurat dette motstandskraft er.

Ikke å være urokkelig.

Men å bøye seg uten å brekke.

Å miste fotfestet et øyeblikk og likevel finne veien tilbake.

Én pust.

Én hånd.

Én dag om gangen.